L’Homme rare — Nadia Beugré (IC/FR)

Nadia Beugré (IC/FR) – L’Homme rare
5 + 6  November @ 20.00 (dørene åpner @ 19.00)
BILLETTER / TICKETS: 5. November6. November

+

RIMI/IMIR invites you to a free workshop/ master class with Nadia Beugré (IC/FR) in connection to the performance L’Homme rare’ on November 3. Please register via ticketco. 


Om en skulle nevne alle kunstnere som har preget og  inspirert Nadia Beugré, ville navnet Alain Buffard stå høyt på listen..  Problemstillinger knyttet til kjønn har vært et tema som Buffard var opptatt av i flere av sine verk og har også alltid vært underliggende i Beugré sine verk. I dette stykket har hun jobbet med 5 utøvere som definerer seg kjønnsmessig som menn, permanent eller midlertidig. Med høye heler, bare rygger og med ellers relativt nakne kropper, mestrer disse fantastiske danserne å utøve ulike koreografiske trender hvor de tidvis er sammen for så å være overlatt til seg selv med sine egne intime tolkninger. 

De er likevel alltid sammenknyttet av en felles koreografisk struktur som som omfatter hoftebeveglser satt til forskjellige rytmer. Disse bevegelsene er basert studier av spesifikke urbane danser fra hele verden. I dette stykket er hun spesielt interessert i de som er «sosiologisk» reservert for kvinner, basert på hoftebevegelser. 

Hva definerer og skiller oppfattelsen av kjønn, og hvordan oppstår dem/eller også brytes? Hvilken verden ville de designet om oppfatningene ikke var verktøy for stigmatisering, men heller pådrivere for kreative potensialer i stedet for å virke undertrykkende?

Koreografen setter spørsmål ved hvilken oppmerksomhet kropper får og kvaliteter som tillegges kroppen. Ved å eksperimente på hvordan maskuline og feminine egenskaper kan snus rundt på, takler hun denne spesifikke oppfatningen og ideer rundt det å kikke ved å gi carte blanche til de kvinnelige voyeurer. 

Gjennom å analysere hvordan kropper dømmer andre kropper, kan en også sette igang en historisk forskning om hvordan befolkning fra Midt Østen og Europa betraktet og gransket den svarte kroppen i tidligere tider knyttet opp til slaveriet,  hvor folk ble evaluert med en påfølgende pris. Hva med aktuelle former for slaveri? Effekten av dette forretningsmessige “blikket” er fortsatt til stede idag, i følge koreografen, i trender som angår utviklingen av ens kropp, hvor de som gir seg selv autorisasjon om å linkes til, er som rangen av en kult.

Skapelse og koreografi: Nadia Beugré
Utøvere: Lucas Nicot, Vadel Guei, Daouda Keita, Nadim Bahsoun, Marius Moguiba
Lysdesign og teknisk ledelse: Anthony Merlaud, Beatriz Kaysel
Musikk: Serge Gainsbourg, Lucas Nicot, Percussions d’Obilo
Eksternt øye: Faustin Linyekula 
Produksjon: Virginie Dupray
Med støtte fra Latitudes Contemporaines, Studios Kabako
Co-produksjon: Kunstenfestivaldesarts, Brussels, Belgium.  Théâtre de la Ville, Festival d’Automne à Paris, France. Montpellier Danse 2019/2020 résidence de création à l’Agora, cité internationale de la danse,  Med støtte fra Fondation BNP Paribas. CCN2, Centre Chorégraphique National de Grenoble, France CCN d’Orléans, France.  KunstencentrumVooruit, Gent, Belgium. Musée de la Danse, Centre Chorégraphique National de Rennes et de Bretagne, France. BIT Teater garasjen, Bergen, Norway. Théâtre de Nîmes, France. Med støtte fra  L’échangeur CDCN Hauts-de France (Studio Libre), Château-Thierry, France og  DRAC Occitanie – French Ministry of Culture and Communication.

If we had to mention an artist who deeply changed and inspired Nadia Beugré, the name of Alain Buffard would be one of the first. The gender issue, tackled many times in Buffard’s work, has always been underlying in Beugré’s.In this piece she gathers five dancers who see themselves as belonging, permanently or temporarily, to the male gender. Wearing high-heeled shoes, showing their backs, relatively naked, those Virtuosi artists master different choreographic trends and are alternately assembled and left to their own intimate expression. Nevertheless, they are always linked by a common choreographic construction dealing with the flexibility of their undulating pelvises to various rhythms. Those movements are based on the study of specific urban dances from all over the world Beugré is leading. In this piece, she’s especially interested in those sociologically “reserved” for women, based on hips movements. 

What defines and distinguishes the notions of genders, how are they built and/or broken? What world would they design if they were not tools for stigmatization anymore, but drivers of creative potentials instead of repressive ones? 

The choreographer also questions the attention paid to the bodies and the qualities their movements are assigned. While experimenting on the inversion of masculine and feminine attributes, she tackles the issues of this particular perception and the notion of peeping, granting in this work a white cheque to the female voyeurs. 

Analyzing how bodies pass judgment on other bodies is also the opportunity to lead an historical research on the way populations from Middle-East and Europe consider and scrutinized the black bodies in past times of slavery, how they were valued and given a price. What about actual forms of slavery? The influence of this mercantile gaze is still lingering nowadays, according to the choreographer, in the trends raising the building of ones’ bodies, and those of others they authorize themselves to be linked with, to the rank of a cult.